|
Eventyr i Afrika Lest av 1585 Det var litt av et sjokk å komme ut av flyet i Paris mandag kveld. 40 grader forskjell merkes. Afrika har vært et eventyr. Den ene situasjonen og opplevelsen har avløst den andre. Må nok si jeg har fått "kickstartet" sesongen, men kanskje like viktig; utvidet horisonten og åpnet øynene. Reiste fra Nederland mandag 15. Kjørte til Paris og fløy derfra om kvelden. Fikk noen timers søvn på flyet før vi landet tidlig tirsdag morgen i Libreville, som er hovedstaden i Gabon. Var litt av et sjokk og plutselig få 35 grader og en luftfuktighet som i en steam-badstue. Det første en fikk lære seg var at ting tar tid i Afrika og at Gabon tid er 20-60 min etter planlagt, samt at det er ingen som virkelig har oversikten. Så det ble en del surr, venting, omorganisering, mer venting og litt usikker vifting med armene før vi fikk en "buss" som skulle kjøre oss til "sportskomplekset" der vi skulle tilbringe første natt. Det andre en lærer seg i Afrika er at det er bare å gire ned et par hakk. Denne omstillingen går ganske raskt, da sola står rett over hodet på en og en ikke får skyndet på afrikanere. Vi kan ofte si at Afrika går på halv fart, men det er ikke så rart da det er eneste måten å holde ut i varmen. Så jeg fikk tøyd litt på utmoldmodigheten min og slappet veldig av. Etter en sinnssyk busstur i den mest kaotiske rushtrafikken du kan tenke deg, kom vi hele fram. Slike bussturer ble etter hvert en vane. Buss uten dører, 28 mann i en modifisert Toyota Hi-Ace, nødblink på HELE tiden, tuta inne 50% av turen, og en buss som vi aldri hadde giddet forøke å få gjennom EU-kontrollen, ble bare normal rutine denne uken. Det ble et lite sjokk å starte prologen ettermiddagen etter ankomst. Med lite søvn om natten på flyet og ingen akklimatisering, ble utslagningen akkurat det den høres ut som; UTSLAGNING: De kjørte alle europeiske lag sammen og alle afrikanske lag sammen. Vinnerne kjørte så finale mot hverandre. Det ble spurter hver runde, og de to første gikk videre til finale. Etter 5 runder á 800 meter var det hele over. Første etappe var ukas lengste; 140 km. Det ble varmt og det kokte i toppen. Kroppen var bare helt oppsvulmet og beina ville knapt rundt, den tjukke lufta kjentes ut som man måtte trekke inn gjennom et sugerør. Kanskje ikke helt ideelt å komme fra MTB med piggdekk uten å ha sittet på racer på 3 måneder heller, så etter 100 km meldte krampene seg. Måtte slippe hovedfeltet 10 km før mål. Da var det allerede en gruppe på 10 mann 10 min foran, så her røyk alle sammenlagtsjanser. Litt kjedelig å tenke på når en med resultatene de siste dagene kunne kjørt seg inn blant topp 10. Nr 7 sammenlagt i poeng konkurransen ble en fattig trøst. Bedre gikk det utover uka. En 21.-plass, to 8.-plasser og en 2.-plass må være godkjent i januar. Deilig å få bekreftet at den treningen og arbeidet jeg har lagt ned mellom all pizzalevering og G-Sport-jobbing har vært god. Nå kan jeg senke skuldrene og fortsette "the African way"; avslappet og med et stort smil om munnen. Litt kjedelig var det å bli slått på målstreken av Sebastien Hinault fra Credit Agricole. Etter en urolig etappe med mye støting blant de afrikanske lagene, kom vi inn på rundbanen som samlet felt. Credit Agricole tok kontroll og holdt feltet samlet til vi skulle ut på siste 8 km-runden. Hadde en super følelse denne dagen og ganske kontroll på situasjonen. Da 7-8 mann støtte fra, var jeg ganske på hugget og gikk etter med en liten gruppe på 6 mann. Det var lite vilje til å kjøre, så jeg spilte kald. Dette er perfekt for meg, ganske likt spillet og avslutningene i kermisløpene i Belgia. Vi hadde en mann i første gruppe og Fredrik og meg i andre gruppe. Jeg fikk Fredrik til å holde tempo da ingen andre var villig til å kjøre. Vi holdt første gruppe på 100 m. Viste det ville bli urolig der fremme når de kom innenfor 2 km, og det var da vi støtet oss opp. Det var mye urolighet og nerver i første gruppe før min gamle lagkamerat fra MâlarEnergi, den finsk mesteren Jussi Vaikianen, støtet 800 m før mål. Det var bare å følge på. Tok han igjen 400-500 meter før mål da vi svingte inn på oppløpet. Jussi hadde gode 50 meter på feltet, og jeg 20 meter på Jussi. De siste 400 meteren ble laaange. Vinden imot fikk beina til å stå rett ut siste 50 meter, og det var da Hinault kom som en rakett. Dette kunne fort blitt min første seier siden jeg lå bretta rundt gjerdet i Belgia... men det er tidlig på sesongen. Løypene i Gabon var helt perfekte for denne tiden av året, ikke for tøffe, men heller ikke helt enkle. Asfalten og kvaliteten på veien vi kjørte var veldig bra. Brede og gode veier buktet seg gjennom jungelen, og enkelte bakker fikk åpnet beina. At målgang i noen av "byene" vi kom til var skiltet, var godt. Det var ikke alltid like lett å forstå at det var en "by". En god pekepinn var at det sto en MANGE Gabonesere langs siste km og sang, danset, heiet og ropte. Langs løypa ellers passerte vi flere små "skur" hvor folk dukket opp å heiet oss frem. Gabon er et av de rikeste landet i Afrika. Folk bor veldig sparsomlig og fattig, men de mangler ikke "så mye" mat. Det meste finner de i jungelen eller er selvforsynt med egne geiter, høner og grønnsaker. De lever fra hånd til munn og er lykkelige og fornøyde så lenge de har en plass å sove og mat for dagen. Så da vi kom med sirkus "La Tropicana Amissa Bongo", oppfører de seg 10 ganger mer lykkelige en sykkelgale belgiere de første startene på våren. Det danses, synges, heies, og alle vil ha en bit av årets største begivenhet. Pur lykke over at det skjer noe annet i hverdagen og en mulighet til å få med seg noen "suvenirer" vi gir bort eller etterlater oss. Siste etappen ble veldig spesiell. Vi skulle kjøre runder inne i Libreville. Var i perioder litt redd for at det skulle gå galt. Se for deg en folkemengden lik en Alpe-etappe i Tour de France. Skru fargene over i sort/hvitt (mest sort) og plasser folkemengden i slummen i Afrika. Det var som å være Røde Kors hjelpekorps der vi brøytet oss vei gjennom folkemasser, ville hunder, ender og trange skur og salgsboder. Alle ville kjøle oss ned med å kaste vann på oss, noe som er lite hyggelig når en vet at vannet ikke kommer fra flaske. Kommer ikke til å bli syk i år i alle fall... Dette ble vaksine for resten av året. Litt aggressivt og overdrevet ble det på de siste rundene, så vi var alle glade over å komme i mål uten en eneste velt. Som Bassi, vår massør sa: "Overlever man Tour of Gabon 3 år på rad, er man heldig". Siste etappe inneholdt alt et sykkelløp i rare strøk bør inneholde; sykkelbytte for ledertrøye og verdens raskeste dostopp bak en tilhenger for spurttrøya, så alt var som det skal være. Som alla store "Tourer" inneholdt Tour of Gabon også 2 stk flytransporter. Dette ble som seg hør og bør mellom etappene gjort på mest skånsom måte. Vi ble stuet inn i forsvarets Herkules-fly, sittende skulder mot skulder i "hengematte-seter" som en gjeng fallskjermjegere. Var vel noen som ble kurert for flyskrekk, men med tanke på bilturen på 600 km som alle laglederne fikk, var dette en hel del sikrere. Det jeg husker best fra denne uken, er varmen. Varmen Afrika, menneskene og solen utstråler er utrolig. Varme smil fra barn som glade tar imot en kjeks eller flaske, og solen som står rett over hodet ditt uansett hvor du befinner deg... Dette har vært et utrolig eventyr. Afrika er "lifelife" så lenge det er aircondition på rommet. Emil |
| Trykk på vedlegg og bilder; |
