Sol og spektakel! Lest av 1697
Løypa lå noen km utenfor Treviso by, med flott utsikt mot Dolimittene og en liten kunstig innsjø. Det fantastiske været gjorde sitt til at alle smilte bredt og noen gale belgisere fant frem shortsen. Frost om natten, klare friske morgener og 15 grader på dagen, det kunne ikke vært bedre. Ankom Treviso fredag morgen. Danny, min mekanikker og ”alt mulig mann” var alt på plass og jeg kom til dekket bord. Gjennomgang av løype, trening, akreditering og med mange kjente fjes på plass gikk dagen fort. Kvelden ble avrundet med god italiensk middag sammen med danske Joachin Parbo. Hyggelig og spennende å høre andre rytteres historie og tanker om cross cirkuset. Våknet tidlig lørdag morgen og nøt en lang frokost, god kaffe og solen som steg opp over traseen. Det har vært perfekt å ha camper’n til Danny på arenaen. Trivelig og gøy å være så tett på alt. Var raskt ute i løypa før juniorene og U23 skulle kjøre. Fikk trent godt og brukte resten av dagen til å kikke litt rundt. Så U23 guttas løp fra tribunen og kjente alt da at nærvene kom krypende. Litt gåsehud får man når Nils Albert knuser all motstand og stormer inn som verdensmester. Pasta i camper’n og tidlig i seng gjorde godt på en dag full av inntrykk. Dagen med stor D kom sakte og intenst…. Funderte lenge på hvorfor jeg frivillig driver med dette, men nøt alle sommerfuglene og den hektiske stemmningen timene før start. Var ute i løypa for å se skaden de andre klassene hadde påført underlaget. Ble litt skremt da den ene halvdelen der det tidliger lå gress nå kun var gjørme og speilglatt. Fikk byttet hjul og justert dekktrykk så det hjalp en del. Det fikk bære eller briste…. Sto på start med 64 andre like spente og gale utøvere…. Fantastisk å kikke oppover den lille bakken opp mot mål å se fulle tribuner, flagg, blå himmel og snødekte topper i bakgrunnen. Startskuddet kom overraskende som alltid. Det siste minuttet er aldri ett minutt, men jeg kom greit av gårde helt til sveitseren forann meg drar skoen ut av pedalen. En nesten velt, mye banning og knuffing og jeg er siste mann på toppen. Klarer å kjøre meg noen plasser opp i første utforkjøringen. De første to rundene varer evig, jeg misser på det meste jeg gjør og det svir i bena og lungene. Forsøket på å henge på gruppen foran meg blir belønnet med dårlig rytme og begredelig ben. På tredje runden begynner det å flyte. Kjører mitt eget tempo og forsøker å hente meg inn i noen av utforkjøringene. Den dårlige starten og generelt litt for lav hastighet setter en stoppe for mitt VM to runder før mål. Lars Boom flyr forbi meg med alle favorittene på hjul. En halv runde senere setter han inn nådestøtet og vinner overlegent. En verdig verdensmester, sympatisk og likandes kar som kanskje kan gi et løft i interessen rundt cross i Holland og kampen om TV tid (skøyter har denne vinteren blitt prioritert helt til fordel for cross). Hadde som mål å fullføre uten å bli tatt igjen. Kjedelig å ikke lykkes, men jeg var temelig nære. Har i alle fall vært med på skrive et lite stykke historie. Som første nordmann har jeg deltatt i cyclo-cross VM. Det har ikke gått upåaktet hen. Interessen rundt det hele har vært stor hjemme i Belgia noe som er litt gøy. Merket det spesielt rundt løypa der veldig mange kjente navnet mitt. At det belgiske U23 landslaget står å heier på deg er litt kult. Uansett om noen skulle lurer, jeg har gjort dette pur for meg selv. Egoistisk og sulten på fortsatt kjenne sommerfuglene i magen, ha vonde ben og en god tom følelse når alt er over. Hadde ikke fly hjem før sent mandag kveld. Så med en en hel dag å fylle fant mitt belgiske støtteapparat ut at de ville se snø. Det bar til fjells. OL byen Cortina ble målet. Vel fremme ble det leid ski og kjøpt heis kort. Må nok si at jeg tror jeg så bedre ut på crossen enn mine belgiske venner gjorde på ski. Det ble mye ”Bambi på isen”, latter og stive blikk når farten ble ”høy”. Jeg koste meg i solen på 2500 meters høyde og fikk noen gode turer alene i de litt brattere traseene. Når gutta er på tur skjer det meste…. At man har god tid til siste sekund er helt normalt. Etter å hatt god tid hele mandagen rakk vi nesten ikke flyet…. Men som alle evetyr, det går bra til slutt. Martin |
Teksten har 0 kommentarer Trykk her!
| Trykk på vedlegg og bilder; |
  |
